Nå tar jeg endelig mot til meg og hopper ut av skapet. Jeg innrømmer for første gang, i full offentlighet, at jeg er en smugler. (Beklager mamma!) Siden jeg i maaaange år også har følt meg forfulgt i hjemlandet pga. stadige høyere avgifter, så har jeg i like mange år smuglet. Ja, ikke hverken narkotika eller brennevin, og heller ikke for videresalg. Neida, “bare” røyk… til eget bruk… (jeg har ikke engang vett til å skamme meg!)
Og, når jeg først er på harrytur så kjøper jeg ikke bare 1 kartong og tusler hjemover (jeg bor tross alt noen mil fra grensa), nei jeg kjøper 6 kartonger. Aldri har jeg sett snurten av en toller, og jeg har vel også tenkt sånn at det er ingen vits i å “gjemme” den ulovlige lasten under setet heller. Skulle man bli stoppet så blir vel hele bilen ransaket, har jeg tenkt.
Helt til nå på lørdag. Ut på tur, aldri sur, med dattera som sjåfør og barnebarnet på 9 i baksetet dro vi avgårde. Målet var klart; apotek, smågodt og røyk. Jeg vet ikke hvorfor, men akkurat denne dagen så fikk jeg det for meg at jeg skulle ta med ei stooor skulderveske til å ha “overskuddet” i. Og takke f*** for det! For hva skjer når vi er på tur tilbake med denne dyrebare lasten og selvfølgelig har valgt å kjøre på grønt som vanlig? Jo, stikkontroll!!! Fire biler foran oss blir vinket videre, mens vi blir henvist ut til høyre side… (Ja det måtte jo skje en gang, ikke sant?
)
Dattera mi hadde slengt sin pose i baksetet, godt synlig med sitt lovlige innhold i, og barnebarnet satt med ei diiiiger bøtte med sukkerspinn på fanget og koste seg intetanende der bak. Og jeg? Jo jeg satt foran med skulderveska full av røyk nede på gulvet ved siden av beina, med posen med det lovlige på fanget og spiste smågodt. Med pulsen i 180 og skjelvende bein så jeg for meg skrekkscenariet med beslagte kartonger og ei klekkelig bot…
Den kvinnelige tolleren kommer ruslende bort på førersiden og dattera mi sveiver ned vinduet. Tolleren kikker inn og får bekreftende svar på at “joda, vi har vært på en liten handletur”. Blikket sveiper over våre handleposer, damen takker for titten – og sender oss videre…Hun sjekket ikke engang bagasjerommet… Puuuhhh
Det er vel ikke engang nødvendig å si at så lettet er det leeeenge siden jeg har følt meg, og jeg er veldig glad forat barnebarnet mitt slapp å se at bestemor ble hektet i tollen…
Litt lærte jeg dog av dette; heretter blir skulderveska med på harrytur…




